Det nærmer seg vår og lønnsoppgjør, og som vanlig rettes alles øyne mot lærerne. Blir det streik? Blir det mulighet til å få korta ned på ferien? Kan de endelig få en arbeidstid som er identisk med folk flest sin? Tjener de ikke godt nok nå?
Som lærer er jeg selvsagt opptatt av rammene for arbeidet mitt. Jeg har sterke meninger om arbeidstid, arbeidsoppgaver og lønn. Det som aldri slutter å overraske meg, er at det virker som om «alle andre» også har sterke meninger om dette. Og det skjønner jeg ikke helt. Selv er jeg rimelig uvitende om hvordan det ligger an med timelønna til rørleggerne for tiden. Jeg aner ikke hvilke arbeidstider konduktørene har, eller hvordan feriereglene for turnusarbeiderne er. Jeg vet ikke om elektroingeniørene kan ta ut overtidsarbeid i avspasering eller hvilke overtidssatser som gjelder for kirurgene på det lokale sykehuset.
Jeg har på en måte nok med meg selv.
Joda, jeg håper at både nevnte og andre yrkesgrupper står på krava og har gode avtaler med sine arbeidsgivere. Alle fortjener lønn for kompetanse og gode systemer i arbeidshverdagen. Men jeg merker altså at min energi om arbeidsvilkår sentraliseres rundt min egen arbeidsgruppe. Derfor synes jeg det er så rart at så mange som ikke arbeider i skoleverket har så sterke meninger om når jeg skal jobbe, hva jeg skal jobbe med, hvor mye ferie jeg skal kunne påberope meg, når jeg skal etterutdannes og hvordan jeg skal utføre jobben min for å være den perfekte arbeidstaker. Eller, en drømmelærer, da.
Det skrives og sies mye fornuftig til og om KS for tiden. Jeg skal ikke kaste meg på denne bølgen. Både fordi det er så mange kloke mennesker med klokere ord enn meg som uttaler seg, men også fordi jeg vet at jeg kommer til å bli useriøs. Litt sånn «Er du teit, KS? Du skjønner vel at du må høre på de som faktisk jobber i skolen før du mener noe om hvordan de skal gjøre jobben sin? Hvorfor skal DU bestemme det egentlig? Skal jeg si til deg hvordan du skal jobbe, kanskje? Hæ? HÆ?»
Så derfor gjør jeg ikke det. Kaster meg inn i den debatten.
Dessuten så er det ikke KS jeg føler for å synliggjøre mitt arbeid for. Faktisk. Jeg er mer opptatt av mannen i gata. Og at vi skolefolk må ta ansvar for å fortelle folk om arbeidshverdagen vår. Nå tror ikke jeg at folk flest i 2014 mener at lærere, i tillegg til å være ferdig på jobb klokka 14, har mer ferie enn de jobber. Heldigvis. Men jeg tror mange vet lite om hva arbeidsdagen vår består av. Og derfor må lærere sørge for å høres i andre sammenhenger enn når det diskuteres arbeidstid og ferie.
Forrige uke leste jeg en kommentar i Aftenposten. Saken gikk på permisjonsreglene i Oslo-skolen. En av kommetarene lød :»Hele juni er jo uansett totalt blottet for undervisning. Dagene brukes jo bare til skogdager og aktivitetsdager og annet tull for å få tiden til å gå»
Det fikk meg til å tenke litt. Er det sånn? At foreldrene tenker at undervisning er det som foregår i klasserommet i 45 minutter om gangen? Tror de at en skogdag er en uorganisert og planløs kosedag «for å få tiden til å gå?» Selvsagt er det mange foreldre som vet at det ikke er sånn, men kommentarene på saken viser at vi som skolefolk har en jobb å gjøre. Vi trenger å synliggjøre for mannen i gata hva det egentlig er vi driver med. Vi må vise at vi er hardtarbeidende, seriøse folk,som bruker et minimum av tiden vår på å syte og klage. Og at vi bruker mye tid på den oppvoksende slekt. Det være seg klokka 09, 14, 20 eller 03.30. Man blir ikke lærer. Man er lærer. Og digger det.
For i tillegg til å ha en helt vanvittig krevende jobb, så har vi en helt vanvittig flott jobb. Jeg ville ikke bytta med noen. Men jeg merker at jeg blir hissig når jeg skal godta at «hvemsomhelst» skal fortelle meg hvordan jeg skal gjøre jobben min og når jeg skal gjøre den.
Det trur jeg i grunn at jeg har mest greie på sjøl.
Så, People. Eller KS,da.
Leave us alone, a.
Det blir best sånn.
Garantert.
.jpg)
